Ting skjer! :o))

Dagens hendelse(r) fortjener en omtale i bloggen :o)

Vi var på "familietur" på formiddagen idag, Heidi, samboer og jeg. Vi gikk der vi bruker å gå, for der kan Heidi få strekke litt ut i flexien sin for det er veldig sjelden vi møter noen der. Og om vi møter noen, så er det såpass oversiktlig at jeg rekker å få henne inntil meg slik at vi kan snu og gå i motsatt retning hvis det kommer noen med hund på den smale skogsbilvegen.


Idag fikk jeg se en mann komme oss i møte ca 75-100 meter fremme. Instinktivt forbereder jeg meg på at det er med en hund (jeg mener, hvem andre enn hundefolk er ute å går i snøføyka på en lørdag formiddag?). Og ganske riktig, det var en hund der, løs... men den ble koblet da de så oss (klikk til flink hundeeier!).
Vegen smalner av foran oss og jeg ser at vi kommer til å passere på det smaleste punktet(..) Her tar jeg en rask avgjørelse om å gjennomføre passeringen idet jeg ser Heidis reaksjon på hunden: hun tar et lite byks fremover (hun befinner seg ytterst i flexien), men bråbestemmer seg for å snu og komme inn til meg. Jeg forer på med kyllingboller, og klarer å opprettholde kontakt med henne. For sikkerhets skyld snor jeg det lille slakket som er igjen i flexien et par ganger rundt hånda, slik at jeg har max kontroll - i tilfelle utfall. Jeg gir samtidig beskjed til sambo om å plassere seg mellom meg og de møtende som en buffer. Mens vi går dem i møte foret jeg på med enda mere kyllingboller, og "knep" igjen øynene (ihvertfall inni hodet mitt føltes det slik..) og var mentalt forberedt på at opplegget skulle gå rett i dass i siste øyeblikk....

(!!) Jeg trodde ikke mine egne øyne da Heidi virket mer opptatt av å få kyllingboller enn den andre hunden da vi passerte 1 stk 40 kilos Schäfer - stirrende, pesende og halvt krypende langs bakken ytterst i båndet, i beste schäferstil. Hvis det skulle finnes noen møtesituasjoner med reell grunn for å reagere med utagering så måtte det være denne... Men det gjorde hun altså ikke! (Hva skjer lissom??)

Da vi hadde passert ble hun straks løst ut i flexien igjen, og istedet for å snu seg etter den passerende hunden var hun mer opptatt av å snuse der de hadde gått. Lille sporhunden min :o) Hun var ferdig avreagert på et blunk og fortsatte turen som om ingenting hadde hendt.
Litt småsvett og skjelvende, og med et høylydt "Puh!" innså jeg at vi nettopp hadde overlevd en veldig vanskelig passering på en måte som er til å grine gledestårer av. For en opptur! :o))

Vi fikk dagens andre passeringscase på vei hjem idet vi måtte forbi naboen og deres hund som stod og bjeffet ute i hagen. Nå er dette en hund Heidi kjenner , så situasjonen og forventingene hennes har et mer positivt fortegn her enn med helt fremmede hunder. Men det samme gjentar seg: hun gjør et lite fremstøt, men tar seg inn igjen (helt på egen hånd) og melder seg hos meg for å få godis. Her passet jeg på å strekke strikken litt også, og forlangte et par sekunders kontakt før godbit.

Bingo! ;o))