16. juli 2012

Ny blogg

Belgerbloggen legges ned, og vi fortsetter ferden i den nye bloggen  :)

16. april 2012

Spesialsøk, en introduksjon

Denne helgen ble huset omgjort til et søkslaboratorie og innvadert av ivrige kursdeltakere fra fjern og nær (vestlendinger, oslofolk, totninger, hunndølinger og hedmarkinger).

Anledningen var at jeg hadde forespurt Sissel Larsen, som er utdannet fra Hundcampus, om å komme og holde et kurs her på Gjøvik for å gi de som er nysgjerrige på denne typene aktivisering en liten smakebit på noe som viser seg å være et rimelig stort og omfattende fagfelt. Denne typen kurs er nok ganske populært, for kursplassene ble ganske raskt fylt opp, og en liten venteliste ble det også.

Linda Haynes har skrevet litt om kurset sett med deltakerøyne her

Selv var jeg kun observatør, men ble allikevel utrolig "bitt av basillen". En søksbane er allerede i bestilling, og jeg klør i fingrene etter å komme igang. Tror dette er en aktivitet som Heidi vil sette pris på å få på sine eldre dager, når sansene trenger å stimuleres litt ekstra :)


Stua mi med drømmeinventaret ;)


 Løpetisper på sniffekurs no problem, Sissel hadde helt rett i det :)

Barbet, en fransk vannhund var et nytt rasebekjentskap. Kjempeflink var den også!

Og til slutt en liten filmsnutt med dyktige Tanja og Venla:

video


28. januar 2012

Dulling og dilling..

Jeg skal innrømme at jeg blir svært indignert over artikler som dette: Duller vi for mye med hunden?

Særlig når man antyder at fasiten er: Slutt å belønne. Still krav. Slutt å ta i hunden med silkehansker etc etc

Svaret burde først og fremst være: Lær deg å trene hund!

Synes forøvrig at Gro Saugerud har et godt motsvar til innlegget i kommentarfeltet. Jeg siterer henne gjerne:

"Pendelen vil alltid svinge; fra den ene til den andre siden. Jeg har avholdt kurs i 30 år og har trent aktiv med egne hunder lenger enn det. I de siste årene har jeg spesialisert meg på trening av valper og grunnopplæring av hundeeiere.

Vi jobber "dypere" enn kun å lære bort tekniske øvelser og jobber mye med bevisstgjøring av dyresyn, læringssyn og hvem du vil være som hundeeier. Et gjennomgårende tema / spørsmål er hvor hardt man kan ta valpen / hunden. Det er særlig frustrasjoner rundt at hunden bjeffer, hopper eller biter (valpebiting) og generelt oppfører seg uønsket. Mange blir nok tatt litt på senga hvor krevende det kan være å ha valp i huset....

Jeg mener at min jobb er å utdanne hundeeieren til å se nye vinklinger og gi nytt verktøy i håndtering av uønsket atferd. Dette gjelder å belønne riktig atferd på riktig tidspunkt og veilede / justere uønsket atferd. Og det siste er det vanskeligste. Rett og slett fordi det ligger latent i mange at straff, i en eller annen skala, er veien å gå. De fleste får råd om å "ta hunden" av både fagpersoner og velmenende bekjente. Dette gjelder om hunden ikke står stille under stell / pelspleie, er uvillig til kloklipping eller andre hverdagslige ting. Mitt nntrykk er mange griper for lett til straff og ubehag og det er nødvendig med et fokus på positiv innlæring for å "justere skuta".

Om man kommer lenger på læringsveien og mener man kan begynne å stille krav, dukker ofte negative treningsmetoder opp. Det er mange hensyn å ta; kunnskap om rasen og individet, er hunden på det læringstrinnet vi tror den er osv. Mange tar et kjempehopp fra nyinnlæring til det å stille krav - og hopper litt for lett over trinnet vi kaller for "økte vanskeligheter". For rutinerte hundetrenere er dette kanskje en selvfølge, men jeg ser i min praksis at det ofte er et kjempegap mellom treningen som er gjort og de resultatene som er forventet. Forventningene er ofte litt større enn innsatsen....

Jeg er også veldig opptatt av at læring er læring og relasjonsbygging (ledelse) er noe annet. Mange baker inn lederskap over hunden i trening av ferdigheter. Og dette mener jeg må skilles. Jeg tror de fleste hunder utfører "ordre" hvis de har anlegg og fysiske / mentale muligheter for det, har motivasjon og har tilstrekkelig og generalisert læring for forståelse av øvelsen. Det er mange faktorer som påvirker at hunden "ikke vil" og det er disse faktorene som må analyseres før man velger metode. Å bruke straff eller krav skal være gjennomtenkt og ikke uføres som en "ryggmargsrefleks". Det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet, men jeg tror mange vil forstå nyansene her.

Det å ha en rikt utstyrt verktøykasse, er til gode både for hund og eier. Dersom du kun har en hammer som verktøy, vil det begrense mulighetene. Om du skal legge fliser og kun har en hammer, så er det jo ikke flisas skyld at den ryker.... Så problemet er jo ikke bare at du har en hammer til verktøy - men du vil betrakte alt som en spiker....

En vanskelig debatt er i gang som berører verdiene og etikken i det å holde hund og å trene dyr. Dulling eller ikke; til syvende og sist skal det jo være gøy å trene hund - både for hunden og eieren."

Øvelse gjør mester

25. januar 2012

Diagnose: KCS (tørre øyne)


Idag har Heidi vært hos veterinær Tore Berg ved Smådyrsykehuset i Gjøvik og fått diagsnosen KCS (Keratoconjunctivitis sicca)

Etter en periode over noen måneder (siden forrige vinter/vår) har hun hatt ganske stor utflod av tykt, grått slim fra begge øynene. Tidvis også røde og irriterte slimhinner, samt grålig skjær i hornhinna.

Var først en tur hos en veterinær som gjorde et utskrap av små "polypper" som hadde dannet seg på innsiden av blinkhinna, og satte Heidi på en antibiotikakur. Betennelsen forsvant for en periode, men den grålige utfloden forble. Jeg skylte jevnlig med saltvann, men betennelsen i hornhinnene kom tilbake etterhvert.

Jeg leste litt på nettet om tørre øyne, og begynte å både skylle med saltvann samt dryppe henne jevnlig med kunstig tårevæske flere ganger om dagen. Først da syns jeg at den grå utfloden avtok, samt at øynene mindre irriterte og mer glansfulle. Men så fort jeg slurvet litt med skyllingen eller dryppingen, var symptomene på full fremmarsj igjen.

Så da bestemte jeg meg for å få sjekket henne hos en annen veterinær, hvor det ble det tatt test av tåreproduksjonen med Schirmers test. Heidi sine verdier viste seg å være under 5, mens det ved normal tåreproduksjon skal verdien være 15.

Utfra det jeg leser på nettet, er tørre øyne en underdiagnostisert lidelse, så dersom man opplever at hunden blunker ofte kan det være et tidlig signal på at tåreproduksjonen er lavere enn den bør være, og således få øynene testet.

Tørre øyne er selvsagt svært ubehagelig for hunden. Og lar man det gå for langt, kan det også bli stygge skader i hornhinnen med blindhet som følge. Heidi har vært heldig som ikke har fått sånne store skader.

Her kan man lese litt om symptomene og hvordan lidelsen behandles: KCS (tørre øyne hos hund)

Det ser ikke pent ut når man har fått brent og etset innsiden av blinkhinna som en del av behandlingen. Men det skal bli penere i løpet av få dager. Og vi skal smøre daglig med Optimmun dråper i håp om å stimulere til egenproduksjon av tårevæske. Ny sjekk om to uker for å se hvordan hun responderer på medisisinen.

24. desember 2011

God Jul

Det har ikke vært rare bloggingen fra meg i år, men dersom ting går som planlagt kan det skje mye spennende i 2012 som kan bli til passende bloggstoff ;-)

Allerede i januar starter jeg på et kurs som går over 4 helgesamlinger, og her skal jeg lære mer om hundens adferd og hvordan arbeide med ulik problemadferd hos hund. Kurset holdes av Siri Linnerud og Arne Aarestad, som begge er forfattere bak den nye boka 100% positiv problemløsning. I forbindelse med dette kurset kan det være mulig at jeg trenger problemhund-ekvipasjer som arbeidscase, så dersom du kjenner noen som sliter med ett eller annet i sitt hundehold, er det bare å ta kontakt.

Jeg regner ikke med at denne bloggen har så mange faste lesere lenger. Men til dere som titter innom av og til, vil jeg ønske GOD JUL og GODT NYTT ÅR!



19. september 2011

Har fått tilbake min gamle sporhund :D

For inntil halvannet år tilbake, var Heidi svært ofte pålitelig som en klokke i sporet. Hun var spornøye og fokuserte godt NED i sporkjernen, og gikk sjelden over mange pinner. Jeg kunne legge så mange som 20-25 pinner i et langt og kronglete spor, men sjelden lå det igjen mer enn 2-3 pinner etter henne. Gjett om jeg var stolt over dette sportalentet mitt!

Ett eller annet sted på veien mistet jeg imidlertid denne sporhunden. Tidvis har hun gått mer på overvær enn å spore skikkelig. Og følgelig gått over flere pinner enn hva jeg er komfortabel med. Noen ganger har vi kommet inn uten pinner. Og veldig ofte bare 1-2 pinner.

Jeg har etterhvert sett en mulig sammenheng med at jeg har utviklet en tendens til å legge veldig like spor til henne: lange spor (1-2 km) med kun 4-5 pinner i.

I helgen var jeg med et par venninner på hyttetur med innlagt sportrening i fantastisk Trysil-terreng, og jeg fikk omsider ånden over meg til å forsøke en ny vri: nemlig legge et moderat langt spor med mange pinner. I dette tilfellet ble 13 pinner spredd utover 400 meters spor. Og jeg skal si jeg fikk tilbake min gode gamle sporhund! Jeg har ikke sett Heidi med så godt trøkk NED i sporet på lange tider. Og makan til effektiv pinneplukking. Vi fikk med 12 av 13 pinner inn igjen :D

Fra nå av skal jeg være nøye med å variere antall pinner og ikke minst lengden på sporet for å ikke havne i samme mønster igjen.

Andre sporfolk som har hatt lignende aha-opplevelser?

Her er forresten litt bilder fra den flotte turen vår:

Wenche og Tim

Line og Pippi


Fantastisk sporterreng!

Nydelig høstvær!

Nysgjerrig belger ;)

Øvelse gjør mester