Oioioi...tida går farlig fort! I går var jeg nede hos foreldrene mine og hilste på dem, og vesle Rexe-gutt for første gang på tre(!!) uker. Skal si gutten har blitt små-stor!
Han er ikke akkurat noen valp lenger. Han er fryktelig unghund blitt (6 mnd nå). Lang og smekker i lemmene, blank og fin i pelsen. Nydelig voksen i ansiktsuttrykket. Dog littegrann hengslete og klumsete i kroppen, men på en utrolig sjarmerende måte, hehe :o)
Vi prøvde å trene litt, og han er veldig veldig flink til å rygge (det var jo det første jeg lærte han). Men må jo si at rygging som default-adferd på ingen måte er av de verste tingene å "stri" med. Med Heidi har jeg dekking som defaultadferd (som det første hun lærte). Denne adferden kommer sikkert som julaften, så fort Heidi blir usikker når jeg bommer på kriteriene. Med Rex er det altså rygging som er "greia". Om jeg skal velge mellom to "onder" vil jeg heller ha en aktiv rygging enn en dempende dekk-adferd, for å si det sånn..
Altså. Han rygger og rygger...og....... rygger. Jeg prøver å vente han ut for å få frem noe nytt i adferdsreportoaret. Men rett som det er får han et klikk for denne ryggingen (fordi jeg syns han er såååå flink og viser slik en heltemodig utholdenhet). Du snakker om å herde en adferd mot utslokking gjennom variabel forsterkning *himle*... Ikke så rart ryggingen sitter godt der i gården, liksom :-/
Men fikk da etterhvert frem noen nye greier, på tross av ryggingen *kryss i taket*:
Han ble ved et par tilfeller litt små-frustrert og begynte å hoppe i fortvilelse over uteblitt klikk. Han knurret litt også, men jeg tok liksågodt og klikket for det jeg.. Alt for å bryte ut av et mønster liksom, hehe ;o)
Fikk forsterket han en tre-fire ganger på denne hoppingen (knurringen klarte jeg visst å snike meg unna, heldigvis) og vi stod til slutt med et par nye og klinkende rene adferder:
- hoppe opp og nesten balansere på bakbena (belønnet mens han var i lufta)
- hoppestå (belønnet når han landet)
Jeg fikk altså frem hele to nye adferder bare ved utslokkings-strategi (extinction burst). Juhu!! :D
Men ryggingen satt like fordømt. Han fortsatte altså å prøve seg på denne ryggingen. Så jeg nyttet videre høvet til å få inn en absolutt "frys" av Stå via rygging:
Denne adferden lå jo helt oppe i dagen, kan man si: En hund som rygger vil alltid stoppe, på ett eller annet tidspunkt. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe: Rex rygget (....og rygget og rygget.....), og til slutt stoppet han. Han fikk klikk for å stoppe (med vekten bakover!). Han forstod poenget meget kjapt, og ved hjelp av belønning bakover (kastet belønningene bak han) fikk jeg han veldig fint avventende i stående frys-posisjon også :o) Utrolig morsomt å observere han når han bevisst stempler føttene i gulvet og blir stående i posisjon fordi han forventer en belønning ut av det. Ser på øya hans at han er helt, helt sikker på at han gjør rett. Wow, som jeg digger den attityden hans der! :o))
Trente også litt på å vente på "værsågod" før belønning. Han tar poenget veldig fint (han er en pågående og stri liten f...en på godbithender, men tar likevel et poeng om man er skikkelig
T-Y-D-E-L-I-G og konsekvent i kriteriene). Særlig det å touche venstre hånd for å ta godbiten i den høyre hånd (og omvendt) er han blitt riktig flink til - sammen med meg. Men her mangler vi en mulighet til å videreutvikle og befeste konseptet i hverdagen (foreldrene mine er ikke spesielt konsekvente på den slags). Optimistisk, som jeg velger å være, tror jeg likevel at Doggie Zen-konseptet kan ha gjennomslagskraft i rene treningssettinger sammen med meg. Hunder er ikke dummere enn at de fikser det, tror jeg ;o)
Så prøvde jeg å teste ut en type båndtrening med Rex. Dette er en metode jeg lærte på passeringskurs for utagerende hunder hos Camilla for et par år siden. Å lære hunden å gi etter for lett stramming (ikke rykk og napp) i kobbelet har jeg erfart kan lette jobben med å få med seg en hund som lett kan trigges negativt på stramme bånd. Funket jo greit innendørs med lette forstyrrelser, men gjenstår å teste dette utendørs. Man må være utrolig konsekvent med kroniske snusehunder som Rex. Og siden vi er flere om å prege Rex sin hverdagslydighet, har jeg relativt realistiske forventinger til metoden...
Vi trente i omlag en times tid med diverse småtterier som nevnt over. Vesle, strålende opplagte Rex begynte å etterhvert bli mett av alle godbitene. Så jeg tenkte å teste ut litt lek med han sånn avslutningsvis. Og den brytningen likte han virkelig! Har vel kanskje nevnt det før: Rex liker å dra-kampe, han. Han er en ekte kamp-hund vil jeg påstå, fordi at når jeg slutter å kampe og vender meg vekk, så kommer han umiddelbart tilbake og dytter til meg med leka for å kampe mer. Han synes det ikke er spesielt stas å ha leka for seg selv og det er virkelig ikke vanskelig å få han til å tigge om kamping. For en luksus!
Vi trenger å få trent litt mer på utgangsposisjonen. Startet så vidt for noen uker tilbake med kasse-metoden. Men dette trente vi ikke på idag. Neste gang skal jeg virkelig prøve å få litt mer utvikling på denne øvelsen. Bakpartskontroll er en uvurdeerlig øvelse å få inn så tidlig som mulig, tror jeg. Så det tror jeg at vi skal spandere litt tid på neste gang
Dekk-momentet lar stadig vente på seg... Har til dags dato ikke sett Rex legge seg/dekke spontant, så dette blir enten:
- en ren shapingøvelse (belønne steg for steg)
- eller jeg må overvåke han i flere timer i håp om å fange den i en smack!
Eller......*grøss&gru*:
-fremprovosert via lokking :-O
Mulig at jeg vil prøve meg på lokking i nettopp denne øvelsen... Jepp! Men forsøk på lokking vil ikke skje før jeg har fått Rex mer gjennomgående repetisjonsklok på andre grunnferdigheter. Ingen hast å få til dekk, så jeg tror vi satser på litt lokking her..hrmff..!
**
Rex er Dunker, og denne rasen har rykte på seg at de er vanskelige å få opp og frem i samarbeidende øvelser som f.eks lydighet og slike ting. Det forstår jeg godt. De er jo de fødte jegerne, renavlet på utferdstrang og selvstendighet som de er... Jakthund er jakthund, og fint er jo det!
Som oppvokst med rasen har jeg et minne av 6 "strie" (Rex er den 7. dunkeren i rekken), men tvers igjennom snille bikkjer. Kan ikke huske å ha opplevd en av dunkerne i vår familie som ustødige eller lumske. Bare utrolig tålmodige og godmodige hunder, om enn noen kroniske rømmere hvis de så den minste mulighet. De fleste hundene hjemme hos oss hadde et dressurkurs på baken, men kan ikke hsuke at noen av dem "fikk det til" i særlig grad.
Med Rex har jeg fått et nytt intrykk av rasen (den første av dunkerene jeg har prøvd å trene med). Rex er fullt ut trenbar han. Ikke er han så likegyldig til trening som mange skal ha det til at jakthunder er. Og heller ikke så vanskelige å finne forsterkere til (Rex trigger fin-fint både på lek og mat - hva mer kan man ønske seg??) . Innendørs er Rex utrolig fin å trene med, er lærenem som bare f... Liker å finne ut av ting, skikkelig problemløser. Men at han er en del mer utfordrende å jobbe med utendørs, det skal jeg innrømme...
***
I går hadde Heidi treningsfri. Men idag hadde vi søndagsutflukt på planen. Snørekjøring!
Vel, jeg kan ikke påstå at skiføret var optimalt. Mye hålke og is på skogsbilveiene nå (ingen oppkjørte løyper enda). Men kom oss via en bortgjemt sti ut på et åpent myrområde oppe på Åsen, og der fikk vi langet ut noen kilometre på flott skareføre. I sum 2 timers snørekjøring med ymse føre. Heidi var sliten, og godt fornøyd da vi kom hjem, så da var det vel verdt turen :o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar