Rabalder på Mjøspromenaden

Hva ER det som får folk til å slippe hunden sin bort til en fremmed hund i band, hvorpå de trykker ut av seg en frase "det hadde vært bedre om de fikk hilse løse" når bandhunden gjør er utfall mot den løse??

Jeg tok med meg Heidi ned til et stort grønt friområde nede ved mjøsstranda tidlig på formiddagen idag. Hadde frisørtime til kl 11, så tenkte å ta en liten tuslerunde på promenaden med Heidi først siden det er ganske rolig der nede så tidlig på dagen. Og om vi var heldige så kunne vi passe på å trene litt passering om vi møtte noen hunder. Det er god plass der nede og et yndet område for mange hundefolk. Jeg vet at enkelte har hundene sine løse der, men stort sett har de fleste kontroll. Og når vi i tillegg passer på å holde god avstand, så skal det mye til at løshundene oppsøker en. Så jeg tok sjansen.
Bilen hadde jeg parkert, og var på vei rundt til bakluka for å ta ut Heidi da jeg ser en dame med en liten sort terriersak komme tuslende i retning oss. Jeg ser hun har hunden sin i band, og velger å ta ut Heidi før de har passert. Hadde allerede kyllingbollene innen rekkevidde, og tenkte å kjøre klassisk betinging på ganske nær passering.

Vel, jeg hadde ikke før fått ut Heidi så ser jeg den andre hunden er på vei mot oss. Da hadde damen pinadø rukket å slippe hunden sin, og den ville selvsagt bort å hilse siden de passerte så tett ved.

Det ble samme reaksjon som sist vi møtte oppsøkende løshund. Hos Heidi er det kort vei fra hun ser en hund på så kort avstand til hun er i full beredskap med dertil stressnivå. Idet hunden er helt borte hos oss er adrenalinet på topp hos Heidi. De møtes snute mot snute, og så: GrrrrWoaowowowoww!!
Heidi gjør ett kraftig utfall, med masse lyd. Og terrieren svarer opp, heldigvis bare med lyd og holder seg utenfor Heidis rekkevidde. Det blir noen sekunder med bråk, inntil eieren kommer bort til oss. Men Heidi gjør noen fler, dog litt mindre kraftige, utfall, og jeg ser meg nødt til å få tak i halsbandet hennes for hun kan jo ikke bli stående å kaste seg frem og tilbake i båndet.
Jeg tar tak fra siden, og presser henne rolig og bestemt tilbake med ei hånd på brystkassa hennes. Heldigvis så roer hun seg litt, setter seg til og med ned, og den andre hunden har sluttet å bråke den også. Damen vil gjerne prate, og da kommer denne: "hadde det ikke vært bedre om de fikk hilse løse??".

Kyss meg bak!

Jeg var ikke særlig i stand til å prate, hadde mer enn nok med å holde meg rolig i kropp og sinn så Heidi ikke skulle øse seg opp igjen. Damen ble stående et minutts tid uten at det ble noen spesielt avslappet konversasjon. Jeg prøvde å være hyggelig og smilende (vanskelig!!), men klarte ikke å prate noe særlig for jeg var så stressa og stemmen ble sittende fast i halsen. Men Heidi var ganske rolig da de gikk, og vi kunne komme oss avgårde.

Kanskje er det meg som er problemet? Er jeg for striks til å la Heidi få fritt spillerom når andre hunder kommer bort for å hilse? Saken er at jeg tørr ikke å slippe Heidi, spesielt ikke når det er små hunder. En større hund blir hun gjerne litt spakere ovenfor og tør ikke så mye (tror jeg) men jeg tenker at hun ikke har godt av å få noen erfaringer på å knøvle mindre hunder. Hun trenger absolutt å få opp selvsikkerheten sin ovenfor andre hunder, men ikke på den måten liksom... Ikke at jeg vet hvordan det hadde gått. Sannsynligvis bra. Men tar ikke sjansen. Og det er kanskje mitt store handicap i frohold til Heidis sosialiseringsbehov...

Enkelte ting er jeg likevel fornøyd med, selv hvor banalt og bagatellmessig det enn kan høres ut:

- andre hunder tar henne sjelden særlig alvorlig. Dvs at mye tyder på at hun har liten tyngde og pondus i de utfallene hun gjør, selv om det ser ille ut i våre mennseskeøyne.

- hun gjør skinnangrep med masse lyd fremfor å gå rett i skade/bitemodus.

- dagens utfall var kraftig, men likevel med noe mindre stress enn hva jeg har sett før. F.eks det å ta henne i halsbåndet i en slik situasjon medfører stor risiko for omdirigert adferd. Å glefse/klype etter den gripende hånda, for eksempel. Men noe slikt gjorde hun ikke i dag, og jeg tar det som en positiv stressindikasjon, hvor rart det enn høres ut.

- hun girer seg fort opp, men har likevel evnen til å la verden gå videre uten at stresset blir hengende ved i altfor stor grad. Hun blir f.eks ikke gående med lav kroppsholdning å grue seg for neste møtende hund. Hun er fort ovanpå igjen, litt sånn "livet går videre" og snuser og ordner med fornøyd mine og halen opp. Noe jeg tar som et tegn på at hun ikke har noen dyptliggende frykt for andre hunder.

Heidi og jeg fortsatte turen vår som planlagt, hun fikk løpe ut i fleksien for å rase litt av seg og for å snuse så hun fikk tankene over på noe annet. Vi møtte bare en hund til på turen, et stykke unna denne gangen. Og denne sladret hun til meg om, akkurat slik vi har "avtalt". Og hun fikk selvsagt masse kyllingboller for jobben :o)

Jeg har bestemt meg for å ikke gå å ergre meg i lang tid over hundemøtet idag, så anser meg ferdig med epsisoden etter bloggeriet. Gjort er gjort, og spist er spist. Ikke så mye å gjøre med. Beste er å forsøke å se fremover, og fortsette å fokusere på å kunne passere andre hunder i bånd. Så får vi ta løshundemøtene som de kommer.

Fikk også trent litt "stå fra sitt" med stimuluskontroll på turen vår, hun var så tent og fin og hadde noen snertne og spensige "ståer". Prøvde også på stå under baklengs marsj, noen av disse var også veldig fine bråstopper. Men her er stimuluskontrollen litt ustø enda så hun blandet litt sitt og dekk inni der.

Nå skal jeg og Heidi ut en liten tur for å ta ei "stå"-økt i det fine solskinnet, og kanskje jeg tar henne med for å gå et spor litt senere i efta.

God Pinse!