Jepp, vi har vært på TUR idag, Heidi og meg. Ikke sånn derre pingletur på en time, asså. Men en sånn skikkelig tur der vi gikk i frisk marsj i nesten tre (!) timer -non stop. Det blir fort noen kilometer det!
En herlig tur hadde vi. Det var litt frisk bris på formiddagen, men ellers får en mer og mer følelse av at vi er på "rette" sida av nyttår nå om dagen. Det er så herlig med lys og fuglekvitter, og jammen meg stikker sola bittelittegranne også - hvis en kjenner riktig godt etter :o)
Vi vandret først over "jordet vårt" bak huset -det er kjørt opp skiløyper der som er knallharde og fin-fine å gå på. Mye bedre enn de hålkete veiene. Ferden gikk videre inn i skogen. Der kom vi over noen slags rare hulrom... Mon tro hva (eller hvem?) som vanligvis bor der...?
Det var imidlertid ingen hjemme da vi kom på besøk:
Da vi kom ned til gangveien ble det straks litt mer utfordring å holde seg på bena. Fryktelig hålkete på vegen og dødelig glatt til tross for massiv grusing. Men vi fikk stiltret oss heltemodig avgårde på tynnslitte brodder (mer om broddene senere) inntil vi kom oss til skogs igjen. Puh!
Sånn midtveis inne på en slags skogsbilvei, lett slentrende i solskinnet, blir Heidi veldig opptatt av ett eller annet i vegkanten. Javel, en god mannelukt.... tenkte jeg (hun er jo fortsatt noe løpsk..) Men, så ser jeg at hun blir fryktelig ivrig, og jeg aner at det må være "noe" ekstraordinært hun har fått ferten av. Jeg tenker instinktivt på at hun må ha fått ferten av et dyrekadaver....en død fugl? En mus? Nysgjerrig som jeg ble, fulgte jeg etter oppi snøhaugen, og jommen meg så var det et kadaver. Kunne ikke helt identifisere hva det var sånn med en gang. Lysebrun pels....hundre ganger større enn en mus. Hm...rådyr? Men når jeg ser nærmere etter så ser dyret helt flådd ut. Og jeg tenker på et mulig trafikkuhell, men slår fort fra meg tanken. Et rådyr kan umulig bli så vrengt ut av skinnet i møtet med en bil...??
Plutselig jafser Heidi med seg en "klump" fra haugen. Jeg ser ikke med en gang hva det var. Men så ser jeg det....klumpen har ører. Laaaange ører. Jeg kikker på kadaverhaugen igjen, og da ser jeg det: det er en haug med kaninkadaver. Halshugget og flådd. Sannsynligvis er det folkene oppe på gården rett ved som har hatt kaninslakt, og så hevet restene der i vegkanten (sikkert til dyrene i skogen). * Nå er det nesten så jeg vurderer dette kurset. Tilsynelatende mye for pengene - men....20 (!) ekvipasjer på 1 (?!?) instruktør?? humm....er vel dømt om mye observasjonslæring da?*
Heidi er ikke så rent lite stolt der hun tripper avgårde med kaninhuet i kjeften ;o) Men så blir hun plutselig lei, og begynner å lete etter et sted å grave ned godsakene (slik hun gjerne gjør):
Videre på turen møter vi på bonden på en av de andre gårdene der vi bruker å gå forbi. Har aldri hilst på han før. Men idag var han ute med traktoren sin for å gruse vegene. Kom i snakk, og han tilød seg å kjøre foran oss og gruse vegen for oss. Snille mannen :o)
Men, mannens gode hensikter til tross....(nå kommer vi til broddene) - gummistrengene på broddene mine tålte ikke de skarpe gruskantene :o( Etter mange, mange turer i vinter var gummistrengene blitt så tynnslitte, og dagens grusing medførte at det sa "spoiiing" under støvlene mine - og broddene sa takk for følget...
Vi kom oss helskinnet ned igjen de verste bakkene vha restene av broddene. De holdt såvidt til vi var tilbake på jordet - og skiløypene, heldigvis :o)
PS
Nye brodder ble innkjøpt i all hast senere på dagen. Hålkeføret er jo ikke på tilbakemarsj med det første ser det ut til... Denne gangen har jeg satset på brodder m/pigger (brodder er forresten et interessant tema) for å tekkes det aller heftigste av blåhålkeføret nå i februar/mars ;o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar