Hvit snø -og HEIT bikkje!

Nå er de fleste spor etter jula ryddet vekk for denne gang. Juletreet har flyttet ut på verandaen, og pynten satt på loftet igjen. Har igjen noen julestjerner som skal få stå så lenge de holder ut, og de røde stuegardninene gidder jeg ikke å skifte ut riktig enda. Utover det, er huset kommet i vanlig stand igjen ;o)

Og slik som det har snødd de siste dagene! Har måket inntil tre ganger daglig, og kikker stadig mer bekymret på all snøen fra naboens snøfreser som legger seg i stadig høyere fonner på innsiden av gjerdet vårt... Snøfonnene går snart i ett med gjerdet, så jeg føler at jeg må overvåke bikkja hele tiden når hun er ute nå. Men, vi har det nå artig sammen ute da! Mens jeg måker snø, kommer Heidi med fotballen sin og legger den foran meg slik at jeg kan hive den uti løssnøen. Da kaster hun seg som en prosjektil etter ballen, og er skikkelig Kamikaze-hund. Morro å se henne slik, for det skjer ikke så ofte at hun viser slike uvørene takter, hehe.

Den lille (vanligvis) forsiktige frøkna mi, har også begynt å vise skikkelige brukshundtakter i drakamp-lek. I helgen har hun tatt skikkelig av, altså! Hun røsker og river, og henger godt fast i leka selv når jeg løfter henne så høyt at hun mister bakkekontakten. Ja til og med så brummer hun littegrann. Vet ikke om jeg skal kalle det knurr, men muligens var det forsøk på noe som lignet... Lyd var det iallefall, og det har jeg aldri vært borti før med henne. Hun er meget lydløs i lek (øh, har vært..), så jeg ble tatt litt på senga der, hehe. Når hun er så heit i drakamp som nå, så blir jeg også mer bevisst på å ha tydelige spilleregler. Ved minste tegn på uvørenhet med tenner, så blir det bråslutt på leken. Det samme hvis hun blir utålmodig og napper i klærne mine. Jeg skal ikke ha noe av ufinheter, selv om jeg vil bevare både temperament og guts. Så her blir det å oppmuntre kamplysten, men likevel styre henne inn på den smale vei ;o)

Omtrent like heit var Heidi da vi var nede og trente i hallen i efta. Line og prikkene var også med, og de trente først. I mellomtiden hadde Heidi ligget i bilen og gledet seg fryktelig. Hun har veldig store forventinger når vi kommer nedi hallen nå. Da det ble hennes tur, var hun rimelig på hugget. Hun var på nippet til å koke helt over, men responderte prompte på sitt-kommando når den kom, og løste henne ut med ball-jakt for å få ut verste stimen. Med litt bakkekontakt og fokus fikk hun samlet seg såpass at vi kunne begynne å trene på det jeg hadde planlagt. Vi har nemlig begynt å jobbe med fremadsending til rute (kryss i taket!), og innkalling med stå (Yeh!) :o) I denne første økta brukte jeg for det meste ballbelønning, derfor ble økta ganske kort.
På andre økt, hadde jeg *sukk* ingen konkret plan... Derfor ble det litt formålsløs fvf-trening på sparket. Syns jeg har veldig fin kontakt med henne under fvf, men jeg merker meg at Heidi har en tendens til å trekke vel mye fremover når jeg strekker ut tiden. Line, som var tilskuer, bemerker det samme (ganske kjekt med andres syn på saken også).
Dette tendensen kan selvsagt skyldes at jeg ikke har dratt ut strekkene gradvis nok. Men det kan også like gjerne skyldes at jeg har en tendens til å fortsette øvelsen selv om hun går uryddi....Men har ikke turt å bruke feilkommando på denne øvelsen her da jeg er redd jeg ikke er tydelig på nøyaktig hva jeg ønsker av henne. Så kanskje litt mer planlegging og konkrete delmål å jobbe med hadde gjort seg i denne øvelsen. Hm.. Jeg tror jammen at jeg skal kikke litt på svarene som MortenE har gitt på lignende problemstillinger i ekspertpanelet på Canis. Det skal jeg sannelig gjøre!