Lunefult treningsunderlag

Det var treningssamling med Hønefossgjengen i dag. Vi treftes som vanlig på Eggemoen, og der var det et noe lunefult treningsunderlag tør vi påstå...

Jeg var forberedt på busteføre på vegen fra Gjøvik til Hønefoss, men snøen kom heldigvis ikke i de mengdene som var spådd, så kjøreturen gikk greit. Desto mer overraskende var det å komme ut til Eggemoens flystriper (vår treningsplass) for å konstatere at treningsunderlaget idag besto av ren skjær blåhålke - med 5 cm lett nysnø oppå :-O
Det ble til at Camilla, Åse og jeg (var bare oss tre idag) fant hver vår lille kvadratmeter i utkanten av stripa, og trente mest på momenter som krevde minimalt bevegelse. Ikke så veldig mye fart og futt på treninga idag kan man vel si ;o)

Med Heidi prøvde jeg først litt på lek med nye kanin-dra-leka. Den er ganske pop om dagen(Heidi er faktisk ganske belønningsjunkie om dagen til henne å være, det gjelder både lek og mat) Men synd med den hålka, for her kunne jeg sikkert fått kjørt sårt tiltrengt fvf-trening + litt annet med lekbelønning for en gangs skyld. Men etter at Heidi ved et par tilfeller sklei stygt på underlaget mens vi lekte (dette var før vi oppdaget at det var glatt alle steder) så valgte jeg en sikrere måte å belønne på: mat!

Ellers måtte jeg som vanlig fokusere mest på kontakt. Heidi kjenner godt settingen med Hønefoss-bikkjene og utagerer ikke noe særlig så lenge vi holder rette avstanden. Men hun er desto mer fasinert av sine artsfrender, og kan stå å glo og glo og glo på de i evigheter. Sånn kan det bli når man ikke har fått sosialisert hunden sin fornuftig (bare sånn til skrekk og advarsel for ferske valpeeiere som har slumpet innom bloggen min).

Denne gloinga og fasinasjonen hos Heidi representerer et stadig tilbakevennende dilemma for meg:

På den ene siden tenker jeg desensitisering/habituering når vi først har andre hunder å trene sammen med. All den tid Heidi ikke utagerer, bykser eller gjør utfall, så får hun lov til å studere de andre hundene (iallefall i starten av treninga, og i pauser). Noen ganger klikker og belønner jeg henne også for å stå rolig å se på de andre når de leker, løper, bjeffer eller gjør noe ureglementert som jeg forventer at Heidi kan finne på å utagere på.
Samtidig belønner jeg henne for å ta kontakt med meg når hun finner det for godt. Siden både det å se på de andre hundene, og det å få godbiter av meg er motstridende forsterkninger får jeg typisk adferd som: se på mor-klikk-godbit-se på de andre hundene leeeenge-se på mor-klikk-godbit-klikk-gobit-klikk-godbit-se på de andre hundene igjen leeenge-se på mor-klikk etc

Vel, det blir jo noe uryddig å fortsette på denne måten... Har jo holdt på sånn med Heidi så lenge nå at jeg er redd jeg har et sterkt befestet adferdsmønster å rydde opp i. Det er ikke det at jeg ikke har vært klar over faren ved å trene på denne måten. Men jeg får liksom aldri helt bestemt meg for hva jeg vil prioritere når vi først trener med andre hunder rundt oss. Tror det er der hunden ligger begravet...at jeg ikke får satt vettuge kriterier. Greit å være dynamisk i kriteriesettingen, men det får være måte på liksom..
Jeg må vel bare se å få bestemt meg for hva det er jeg vil få forsterket -og når... Ikke alt på en gang, det går ikke. Må tenke litt over saken og få satt opp en prioriteringliste.

På veien hjem til Gjøvik igjen stoppet jeg ved idrettsplassen på Lunner. Der var det ikke hålke, så tok ei lita treningsøkt med Heidi der. Det var fortsatt fint dagslys, og jeg hadde det ikke travelt med å komme hjem, så hvorfor ikke? :-)

Oppdaget at hun kjapt ble fryktelig opptatt av å snuse langsmed kanten av fotballplassen, men "Aha, en fin belønningsmulighet!" tenkte jeg, og satte igang med litt Doggie Zen belønning av dekk. Fikk til en serie repetisjoner og hadde fin flyt på dekkene som jeg belønnet med snusing. Så prøvde jeg det samme med utgangsstillingen, men da var Heidi tydeligvis ferdigsnuset, og var mye mer tent på godbitene mine. Typisk eksempel på det Kathy Sdao snakket om på Bailey-seminaret, at belønningene hele tiden er dynamiske ihht forsterkningsverdi, og kan forandre seg mye bare i løpet av ei enkel, lita treningsøkt.

Så dro jeg fram kanin-leka for å løse opp litt. Og for å trene på å leke på femmed plass. Heidi var ikke beskjeden, og lot leka få gjennomgå såpass at jeg nå sitter igjen med stykk "flådd kanin" av nye leka som ble kjøpt inn på Grimstadturen. Hrmph :-(

Før vi endelig vendte nesa til Gjøvik igjen avsluttet vi med å gå litt i trappene på tribunen på stadionen. Heidi trenger visst litt sånn trening, ja! Hun er ikke overbegeistret for trapper, og disse hadde i tillegg sånn skummel hul lyd når man tråkket på trinnene. Men med litt kjekk og bestemt mine fikk jeg overbevist henne om at dette slettes ikke var noe å bry seg med. Så Heidi fikk i grunnen en helt grei opplevelse med at man ikke dør av å gå i tribunetrapper ;o)