Smertefull prosess

Hihihihihi...............hihihihihi.....hihi..hiiiiiiiiiiii......

Fnis....beklager denne hysteriske fliringen. Men i kveld har Vi Gjort Det! VI HAR GJORT DET!!!!!!


Vi har sykla - og det gikk fint....vi fikk det til, til slutt!
Huff&gru....Det ble en nokså smertefull prosess med en nokså nervepirrende start, men som gikk bra til sist. Dette er noe jeg har gruet for å prøve igjen siden forrige totalt mislykkede forsøk for over to år siden. Men i dag...idag gikk det veien :-)

På formiddagen i dag var jeg nede i kjelleren for å finne igjen den rustne terrengsykkelen jeg har "arvet" fra samboer. Heidi var litt småskeptisk da jeg trillet den over plena, men glemte den fort når jeg satte den fra meg. Måtte overhale den litt, smøre og pumpe opp dekk. Og så måtte jeg skifte ut den gamle springeren med den nye Dogwalkeren. Da jeg prøvesyklet litt på plena etter overhalingen, ble hun helt tulling. Tydelig MEGET skeptisk, ja på randen til hysterisk, med meg oppå sykkelen visstnok. Jadda....dette blir spennende, liksom ;-)

Så var det å finne et egnet sted. På Vardalsåsen er det noen fine skogsbilveier, brede fine jord/grusveier og uten særlig kupering -godt egnet til formålet. Så dit dro vi. Det er liksom noe med å gjøre ting litt enkelt for seg selv, så jeg dro for sikkerhets skyld ikke ut før ved ni-tida i kveld. Da kunne jeg være rimelig sikker på å ikke møte andre på veiene deroppe.

Jeg tok Heidi ut av bilen, og lot henne først få en liten snuse, tisse og bæsjerunde. Greit uansett å få varmet opp og strekt litt på muskulaturen før man setter i gang;-)

Litt klok av tidligere erfaringer, tok jeg et snutebind på henne. Når hun blir "het", så prøver hun å kontrollere ved å klype. Og det gjør så innmari vondt...
Satte altså på snutebindet, koblet på henne det korte båndet i halsbandet og begynte å trille sykkelen rolig avgårde med henne på motsatt side av meg. Men hun fikk alldeles panikk på dette tidspunktet. Jeg visste hun var skeptisk for sykkelen, men at hun skulle bli så hysterisk hadde jeg ikke trodd. Har aldri sett henne slik før. Men jeg forstod fort hvorfor. Hun ble med ett roligere i det snutebindet falt av, og tuslet (men nokså skeptisk) ved siden av sykkelen mens vi trillet avgårde. Så jeg valgte å fortsette uten snutebåndet.
Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke la meg friste til å verken se på henne eller snakke til henne mens vi trillet. Jeg holdt henne bare rolig igjen i kort-kort bånd, og gikk bestemt fremover så hun ikke hadde noen sjanse til å trekke seg til siden. Uten meg på sykkelen blir den jo veldig lett, og det hadde vært en kjip opplevelse om hun skulle få sykkelen ramlende etter seg sånn helt i starten, liksom.

Hun roet seg som sagt fort ned, da snutebåndet falt av, og forholdt seg relativt rolig videre. Etter et par hundre meter med trilling/tilvenning tok jeg sjans på å koble henne til selve Dogwalkeren (fortsatt med halskobbelet på for å sikre meg full kontroll over hodet hennes) og satte meg oppå sykkelen. Et litt kritisk punkt...for jeg må med skam å melede innrømme at jeg ikke har syklet på et par år, så var litt ute av balansetrening. Mildt sagt! Så det ble ganske så vaklevorent i starten og var nær ved å kjøre av veien flere ganger, hehe. Stakars Heidi ble småhysterisk igjen (huff-å-huff), og begynte å ule og hyle som om jeg hadde kjørt over henne. Men heldigvis fikk jeg litt fart på sykkelen (tror det er best å få opp litt fart så tidlig som mulig), og hun begynte gudskjelov å springe rett frem istedet for å sette tenna i låret mitt eller prøve å stoppe hjulet, som jeg var mest redd for. Hun skrek og bar seg fælt i noen hundre meter, og gallopperte som om det gjaldt livet. I hennes hode var det vel livet om å gjøre, stakkars.

Jeg fant frem til en grei marsjfart etterhvert og kjørte frem og tilbake på skogsbileveien tilsammen fire turer, tror jeg det ble. Var flink og tok pauser i mellom turene hvor jeg koblet henne fra sykkelen og lot henne få drikke litt, snuse og avreagere før vi fortsatte. Alt i alt har vi nok ikke syklet effektivt i mer enn kanskje ...fem-ti minutter (var ikke akkurat så opptatt av å se på klokka...). Men det holdt i lange baner. Vi fikk avsluttet positivt, så da må vi vel si oss godt fornøyde med det :-)

Vi er nødt til å få tatt oss en liten tur igjen med det første for progresjonen sin skyld. Vi må etterhvert få til litt lengre turer så Tjukkebollefeita får trimmet seg litt;-) Men bremsene på sykkelen må strammes opp først. De er faretruende dårlige....Så i morra bærer det innom sykkelbutikken, så får vi krysse fingre for at sykkelreperatørene ikke er på ferie akkurat nå. Det hadde vært litt dumt, liksom...