Sånn, da var vi hjemme igjen etter en våt og kald St.Hanshelg på hytta i Fåvang. Brrr...
Fiskelykken ble testet ut for første gang denne sesongen, men må vel skuffet innrømme at fangsten ble rimelig skral. Kanskje ikke annet å vente når temperaturene er farlig nær frysepunktet. Insektlivet er ikke av det mest yrende slaget når det både regner og blåser, så da står vel ørreten nede på bunnen og furter..
Jeg fikk 1 liten ørretpinne på mark og dupp i Kulpen (et liten putt ute på et myrområde som er "vårt" hemmelige fiskevann), mens sambo fikk 3-4 ørretpinner på flue da vi fisket i Tromsa. Jeg prøvde meg også med flue i Tromsa (ironisk nok.. sånn apropos "yrende" insektsliv..), men merker at det er lenge siden jeg har kastet med fluestang. Er helt ute av trening, så det ble mer veiving og fekting enn fisking for mitt vedkommende, hehe. Og elva var dessuten fryktelig stri, så selv den proffeste flufisker hadde nok hatt trøbbel med å presentere flua. Så det så! ;-)
Siden jeg ikke er så stø med fluestanga, måtte Heidi vente i bilen. Hun er jo en "hund" etter veps og flue, så ville ikke ta sjansen på noen ellevill tørrfluejakt... Så for å veie opp litt for de to timene hun måtte vente i bilen, la jeg ut et spor som hun skulle få gå før vi reiste tilbake til hytta.
Dette ble et litt annerledes-spor... For rett ved siden av fiskeplassen ved Tromsa ligger det et beite hvor det gresser kuer om sommeren. Kuene var ikke kommet på plass enda, så jeg tok meg frihet til å låne beitet deres som sporterreng. Beitet er av typen åpen eng, med masse høyt gress og gresstuer- i det hele tatt et ganske uvant terreng for Heidi.
Jeg har jo tidligere nevnt at vi må trene mer på nøyaktig søk i terreng med høy vegetasjon, så jeg inbiller meg at disse tuene og det høye gresset var et glimrende utgangspunkt til å trene nettopp på dette. Jeg la ut et spor med mange pinner og vinkler. Ble kanskje 200 meter totalt? Liggetid ca 2 timer. Lett regn og lett bris.
Sporet var dårlig merket, så her måtte jeg stole på bikkja. Hun surret litt i starten, for jeg hadde gått langs elva, bare ti-femten meter fra sporstart fem minutter før, så hun ble nok litt forvirret av ferten etter meg. Men akkurat her hadde jeg fått merket sporet, og fikk lost henne på track, og kom i fin "marsjfart" da vi hadde passert det "kritiske" punktet. Sporet gikk først langs en låvevegg, deretter bar det inn i en vinkel som førte oss opp en kolle. Oppå denne kollen ble det nok litt vanskelig trolig på grunn av mer vind. Syns hun begynte å stresse litt og gikk unøyaktig akkurat der, nesa tippet opp og ned som en jo-jo før hun fikk kontroll igjen. Men, jeg syns det blir litt feil å skulle avbryte henne fordi hun går på overvær i slike situasjoner... Det er tydelig at hun jobber og forsøker å løse utfordringen, på sin måte, så forhåpentligvis gjør jeg kanskje rett i å la henne erfare og løse problemer på egenhånd? Hun er en typisk kontrollør i sporet, som sjekker - og gjerne dobbeltsjekker når hun blir usikker, så det er ikke slik at hun går på overvær bare for å komme raskere til målet liksom... Så lenge hun jobber målrettet og kreativt, så lar jeg henne få gjøre det på sin måte..
Resten av sporet gikk på flatere terreng med masse vinkler. Noen av vinklene gikk hun som på skinner:-) mens andre vinkler må kontrolleres i alle retninger først... Ved ytterligere ett tilfelle mistet hun igjen kontrollen og begynte å ringe veldig. Jeg gav henne ti meter line å jobbe på og hun brukte alle metrene og jobbet i ring rundt meg. Da hun etter noen minutter så ut til å ha mistet kontrollen helt var jeg nær ved å bare avbryte hele søket. Men plutselig var hun ute og kontrollerte på sin særegne og målrettede måte igjen, og vi var på track :-)
Selv om hun ikke fant på langt nær alle pinnene og rotet seg tidvis litt bort, var jeg alt i alt veldig fornøyd med hvordan hun løste problemene underveis. Det var dessuten mye brennesle ute på enga, og ved et tilfelle spratt hun høyt i været da noen nesler "kilte" henne under den nedrøyta magen. Normalt pingler hun ut av slike ubehageligheter, men når hun er på jobb, så har hun heldigvis guts nok til at hun ikke lar seg vippe av pinnen av slike bagateller. Tydelig at hun elsker "jobben" sin, og sånt gjør meg gla` :-D
Hadde husket å ta med både videokamera og fotoapparat, men har likevel ingen bilder fra turen. Det er grenser for hva man skal gidde å fikle med når regnet høljer og fingrene er stive av kulde.. Har derfor "pyntet" dagens innlegg med et St.Hansbilde fra 2005 ;-)
Kari-Anne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar