På sporet...av noe?

De som er litt sporinteresserte har kanskje lagt merke til at jeg har hatt en tendens til å gi Heidi relativt stor frihet i løypa når vi går spor. Det er sant. Jeg har f.eks i sommer og høst ikke vært noe som helst flink til å merke sporene, eller på annen måte legge særlig med føringer for sporoppgavene jeg har gitt henne. Ok, noe latskap ligger det nok baki her -det er jeg ikke redd for å innrømme ;-)

Men, jeg har også hatt behov for å lære meg bikkja å kjenne (selv om vi går spor aller mest for aktiviseringens og hjernetrimmens del, da...).

Lære å lese hund, har vært veldig nyttig lærdom denne sesongen. Og da har jeg måttet tørre å la henne få noen frie tøyler sånn at jeg virkelig får se hvordan hun helst løser oppgavene - som tross alt ligger naturlig for henne.

Vel, utfra mine observasjoner kan jeg konkludere omtrent slik: Heidi løser selve sporoppgaven, grovt sett, meget bra. Hun er alltid rimelig tent på oppgaven (hun simpelthen elsker å utrede spor), og hun gjør det på en måte som er naturlig for henne, nemlig gjøre overværsløsninger når ting blir litt vanskelig (!). Hunder er jo først og fremst rasjonelle og velger enkleste vei til målet. Så sånn sett er hun helt normal :-)

Men, dette har selvsagt medført noe slurv i selve finsøket (har ikke tall på hvor mange pinner som har blitt liggende igjen denne sesongen, bare for å gi eksempel på en av bi-effektene av "naturlig" prøving/feiling...) :-P

Likevel er det enkelte ting jeg er meget godt fornøyd med, tross alt: Heidi viser etterhvert meget stor sikkerhet - og ikke minst, stor selvstendighet, i selve utredningen. Ser jeg at hun er på track, så er hun virkelig det. Hun tar aldri feil av hvor sporet tar veien, selv om hun rett nok kan bruke litt tid på å dobbeltsjekke i ulike retninger før hun traver videre. Nettopp derfor har det vært så lett å gi henne denne store friheten: hun er så lett å lese! - viser det seg..

Når hun førstes kommer på vidotta (slik som med det traktorsporet som jeg nevnte tidligere i oktober, som jeg forøvrig var noe skuffet over, sånn isolert sett) Men, når jeg får skuffelsen litt på avstand er slike feil, faktisk en ressurs. Jeg blir etter slike fadeser mer og mer sikker på å lese henne rett. Jeg har rett og slett lært meg henne å kjenne ganske bra! Og den følelsen er utrolig god:-)

På fredag la jeg ut to spor til henne. Det ene gikk på en åker med relativt høy halmstubb. Det andre gikk på grovtrøsket jord. Begge deler litt uvant for både henne og meg. Men vi gikk sporene relativt ferske, sånn for enkelhets skyld. Igjen, litt latskap fra min side: jeg talte ikke antall metre, men kan tippe at halmstubbsporet ble ca 350-400 meter, mens jord-sporet ble ca 200 meter. Men antall pinner talte jeg: 29 stk totalt

Jeg hadde på forhånd bestemt meg å ta litt styring på selve søket denne gangen. Skulle ha henne ned i sporet, og benyttet lina ganske flittig til å styre og korrigere dette. Siden sporet ikke var merket, så måtte jeg bruke det jeg har lært gjennom å lese søket hennes tidligere i sesongen.

I korrigeringen bruker jeg ikke annet enn lina. Og korrigeringen går da på å stoppe opp/holde igjen når hun søker med høy nese, og jeg lar lina gli jevnt og fint i hendene når hun søker med riktig teknikk.
Vinkler er kanskje den største utfordringen i så måte, og et interessant studie til tider :-)

Men, jeg begynner å kjenne lusa på gangen når vi kommer i vinklene... Hun har hele tiden vist en klar tendens til å slå først på riktig retning, med påfølgende "løs" dobbeltsjekk i motsatt retning (evt en liten overværsrunde), før hun vender selvsikkert tilbake til utgangspunktet. Egentlig litt unødvendig (u)vane hun har lagt seg til.

Denne gangen lot jeg henne ikke få det samme slingringsmonnet, så jeg holdt henne igjen på første utslag, og lot henne ikke få gå videre før satte nesa i grundig i bakken.

"Innblandingen" min slo meget fint an, og hun viste fine takter til å holde nesa relativt dypt i sporet det meste av tiden. Med påfølgende konsentrasjon og ro. Dette resulterte i flere pinne-funn enn hva jeg har vært vant til den siste tiden. Av alle 29 pinnene fant vi hele 21 av dem :-D

Heidi har heldigvis et såpass god driv og motivasjon i søket sitt, at hun tåler godt å bli tøylet littegrann. Hun jobber desto mer intenst, og tar veldig godt poenget med hva som skal til for å komme seg framover i sporet. Nesa ned! Rett og slett :-)

Jeg har tenkt å bruke resten av sporsesongen til å finpusse litt på sporteknikken hennes (såfremt det ikke dukker opp andre overraskelser da...). Hun virker både trygg og motivert nok nå til at jeg kan tillate meg littegrann styring på søketeknikken hennes. Uten overdrivelser, selvfølgelig. Men noen enkle føringer fra meg, så får vi se om dette kan løfte oss et hakk videre med tanke på nøyaktigheten hennes ;-)